Fem feil i storyboard-revisjon, og hvordan du unngår dem

Når en skisse har ti kommentarer, er fristen å rette alt i samme omgang. Resultatet blir ofte et storyboard der nye problemer har dukket opp mens de gamle ble løst, og ingen vet lenger hva som var årsaken til hva. Revisjon fungerer best når hver runde har et avgrenset fokus.

Jeg anbefaler å sortere kommentarene i tre lag. Først det som angår rekkefølge og struktur, deretter det som angår bildeinnhold i enkeltruter, og til slutt detaljer som farge, symboler og tekst på skjermen. Strukturen må sitte før du pusser på detaljene, ellers pusser du på ruter som kanskje skal ut.

I praksis betyr det at første runde kan gjøres med rene strekfigurer og pil mellom rutene. Det går raskt, og det er billig å kaste en rute som ikke fungerer. Ingen tegner sterke følelser for en tegning som tok to minutter.

Avtal også på forhånd hvor mange runder dere regner med. Flere runder er normalt, men en åpen slutt gjør at små justeringer drar ut og at ingen vet når storyboardet er godt nok til å gå videre.

Et storyboard leses annerledes når manuset ligger ved siden av. Mange gjør revisjon på bildene alene og oppdager først i klippefasen at en setning ikke har noe bilde, eller at to bilder må dele én setning. Da er det dyrt å rette opp.

Legg derfor manuset under hver rute når dere gjennomgår skissene, og les teksten høyt i det tempoet den skal fortelles. Hold fingeren på ruten og merk når bildet skifter. Hvis du må forklare muntlig hva ruten viser, er bildet for svakt, eller ruten har for mye å bære.

Henrik, som underviser i manus, foreslår ofte å la én person lese manus mens en annen peker på rutene uten å si noe selv. Hull og dobbeltbetoninger blir synlige på sekunder. Det er en enkel øvelse som avslører mer enn en lang diskusjon rundt bordet.

Merk også at fortellertakt og bildetakt ikke alltid er det samme. Noen ganger trenger seeren et bilde som blir stående lenger enn setningen, for å få tid til å lese en etikett eller følge en bevegelse.

Den som har tegnet skissene, har lagt tid og tanker i dem. Det er menneskelig å forsvare seg, å forklare hva man egentlig mente, eller å la være å spørre videre. Men en revisjon der tegneren bare sier «ja, ja» og noterer, gir sjelden bedre skisser.

Jeg ber deltakerne gjøre tre ting når de mottar tilbakemelding. Hør hele kommentaren uten å avbryte. Gjenta den med egne ord, slik at dere vet at dere har forstått det samme. Og spør hva som ville gjort ruten tydeligere, ikke hvorfor den ikke er det.

Det hjelper å skille mellom skissen og deg. Skissen er et forslag, og forslag er der for å bli endret. Et storyboard som ikke har endret seg mellom første og siste runde, er som regel ikke blitt godt gjennomgått.

Den som gir tilbakemelding, har også et ansvar: vær konkret, pek på ruten og si hva du savner. Når begge sider har den holdningen, blir rundene korte og nyttige, og stemningen holder seg god.

Etter tre runder finnes det gjerne fem filer med navn som «storyboard_ny» og «storyboard_endelig2». Ingen vet hvilken versjon kommentarene gjelder, og noen ganger rettes en rute som allerede var rettet. Dette er en praktisk feil, men den koster mye tid.

Bruk et enkelt system: dato eller løpenummer i filnavnet, og et kort notat øverst som sier hva som er endret siden sist. Tre linjer er nok. Hold også på den forrige versjonen, for det hender at en idé du kuttet i runde to viser seg å være riktig likevel.

Nummerer rutene, og behold nummeret selv om ruten flyttes. Da kan tilbakemeldingen peke på «rute 7» uten misforståelser, selv når rekkefølgen er endret. Marte pleier å tilføye en liten fargeprikk på ruter som er ferdig godkjent, slik at det er lett å se hva som ikke skal røres.

Når dere sender storyboardet videre til produksjon, er denne ryddigheten det som gjør overgangen enkel. Den som skal filme, trenger én tydelig versjon og vet hvilke valg som er tatt.