Verktøyene vi bruker når bilde skal følge fortellerstemmen
Marte Aasen
5 min lesetid
Et blikk på arkene, malene og de enkle hjelpemidlene som får hver setning i manuset til å møte sitt eget bilde, før noe filmes eller tegnes ferdig.
Todelt ark: tekst til venstre, bilde til høyre
Det viktigste hjelpemidlet vi bruker i modulen Bilde mot fortellerstemme, er et vanlig ark delt i to spalter. I venstre spalte limer du inn manuset, én setning per rad. I høyre spalte tegner du et lite bilde for akkurat den setningen. Det høres nesten for enkelt ut, men arket tvinger frem en ryddighet som sjelden oppstår når manus og skisser ligger i hver sin fil.
Når radene står side om side, ser du straks hvor teksten bærer mye og bildet lite, eller omvendt. En setning som er for tung til å tegnes, må kanskje deles i to. En rad uten bilde viser at fortellerstemmen går foran seerne. Vi ber deltakerne holde rutene små, slik at tankene går til hva som skal sees, ikke til pene tegninger.
Arket fungerer like godt på papir som på skjerm. Mange foretrekker å begynne med blyant, fordi det senker terskelen for å stryke ut og prøve på nytt.
Lesetid som måleenhet
Før vi tegner noe, leser vi manuset høyt og noterer hvor lenge hver setning varer. En stoppeklokke på telefonen er nok. Tiden skrives inn ved siden av hver rad, og den blir bildets varighet i storyboardet. Et bilde som skal stå i fire sekunder, kan romme litt mer informasjon enn ett som står i halvannet.
Denne enkle måleenheten hindrer to vanlige feil. Den ene er å fylle ruter med detaljer ingen rekker å lese. Den andre er å la det samme bildet stå uendret gjennom en lang forklaring, slik at seeren mister tråden. Lesetiden gir et konkret svar på hvor mye hvert bilde kan bære.
Vi anbefaler å lese i det tempoet en nybegynner i faget faktisk trenger, ikke i det raskeste du selv klarer. Pauser for å tenke må være med i regnestykket.
- Les manuset høyt minst to ganger
- Noter tid per setning i margen
- Merk setninger som trenger pause
Fargekoder for hva som skjer i bildet
Som instruktør i farge og visuell stil bruker jeg få, faste farger i skissene. Én farge viser det seeren skal se først, en annen markerer pekere og piler, og grått brukes for alt som bare er bakgrunn. Tre til fire farger holder, og kodene skrives i et lite felt øverst på arket slik at andre kan lese det du har laget.
Fargene gjør at blikket ledes på samme måte i storyboardet som det senere skal ledes i videoen. Når fortellerstemmen sier «se på den røde knappen», bør det rødmerkede i skissen være nettopp den knappen. Stemmer ikke fargen med ordene, er det et tegn på at bildet eller setningen må justeres.
Fargebruken trenger ikke være pen. Tykke tusjer og ett enkelt sett fungerer bedre enn mange nyanser, fordi du bruker tiden på å tenke i stedet for å pynte.
Små kort som kan flyttes rundt
Når første utkast er tegnet, klipper vi ut hver rute som et eget kort. Kortene legges på bordet i rekkefølge, og så begynner flyttingen. Noen ganger fungerer en forklaring bedre når eksemplet kommer før regelen. Med kort tar det ti sekunder å prøve, mens det i en ferdig videofil ville tatt en halv time.
Kortene egner seg også til samtale. Når to personer står rundt samme bord, peker de, bytter plass på kortene og sier høyt hva de ser. Den som bestiller videoen, trenger ikke kunne tegning for å si at et bilde kommer for tidlig eller at noe mangler.
Vi har lagt merke til at deltakere som jobber med kort, oftere oppdager hull i fremstillingen enn de som bare blar i en fil. Det er en observasjon fra undervisningen, ikke noe vi lover som resultat.
- Nummerer kortene bakpå med blyant
- Bruk én farget lapp for pauser i fortellingen
Høstens øvelse: ett minutt manus, åtte bilder
I disse ukene gir vi deltakerne et kort manus på omtrent ett minutt, om en enkel hverdagsprosess, for eksempel å sette opp en delt kalender. Oppgaven er å dele det i åtte bilder, ikke flere, og la hvert bilde få en fast plass i lesetiden. Begrensningen er med vilje. Den fører til at du velger hva som er vesentlig.
Etter første runde bytter deltakerne ark med hverandre. Den som får arket, leser manuset høyt mens hun peker på bildene i takt. Der fingeren stopper opp eller hopper, ligger neste revisjon. Dette er en ren øvelse i å se egne skisser med andres øyne.
Vi bruker bevisst enkle motiver i øvelsen. Poenget er koblingen mellom ord og bilde, ikke hvor avansert emnet er.
Hva du trenger for å komme i gang
Utstyret er beskjedent: blyant, tusjer i tre–fire farger, saks, en telefon med stoppeklokke og et manus du allerede har skrevet eller bestilt. Mal for todelt ark får du i kurset, men du kan lage din egen med linjal på et A4-ark. Digitale verktøy kan brukes, men er ikke nødvendige.
Det viktigste er vilje til å la skissene være midlertidige. Et storyboard er et arbeidsdokument som skal endres, ikke en utstilling. Jo raskere du tør å kaste en rute, desto raskere blir bildet bedre.
Har du et konkret prosjekt, kan du ta det med inn i kurset og bruke det som øvingsmateriale. Da blir mal, tidtaking og fargekoder brukt på noe du faktisk skal lage.
- Blyant, tusjer og saks
- Telefon med stoppeklokke
- Et manus eller en idé å jobbe med
Verktøyene i denne modulen er enkle med vilje: et todelt ark, lesetid, noen få farger og kort som kan flyttes. Sammen gjør de at hver setning får et bilde du faktisk har vurdert. Begynn med ett kort manus, mål tiden høyt, og la skissene være utkast. Da blir det lettere å se hva fortellerstemmen trenger, før noen kamera er skrudd på.